Jeg er tilbake etter en herlig ferie. Overskuddslagrene er igjen fulle. Etter sjampis og jordbær selskapene blant sosieteten i Blindleia og morgenbayere i Danmark er jeg nok engang klar med kvasse pennestrøk. Siden sist er det spilt tre kamper som det dessverre ikke er skrevet noe om. Jeg må få sagt at tapene mot Ulvene fra Sandnes og Løvene fra Dalen satte grillbeina i halsen. Selv Tuborgen ble flau. Det går bare ikke an å tape på en slik måte. 2 ganger 0-5 er rett å slett skremmende. Jeg hadde stor tro på opplegget for i år. Nå må jeg ærlig innrømme at virkeligheten er en helt annen. Vi er så langt fra opprykk som det går an å være.
Min påstand er at Fyllingen må ha forsterkninger av høy kvalitet. Å hente inn Roy Wassberg må kun være første ledd i denne fasen. De gulblå bør skaffe seg minst tre-fire spillere av hans kaliber om en i det hele tatt skal ha håp om å rykke opp en divisjon. Fyllingen er selvsagt inne på en god ide når man prøver å skape en treningskultur. Skal man opp en divisjon må man trene mer enn før ikke bare fysisk men også mentalt. Ti null på to kamper sier noe om lagets mentale styrke. Kombinasjonen av å hente inn gode spillere samt ha basisen for treningskulturen er viktig i tiden framover.
Skadeproblemene i laget før ferien må også ta noe av skylden for de skammelige resultatene.
Etter oppholdet i varmere strøk startet laget høstsesongen med seier mot Volda. Dessverre er Volda ingen målestokk for hvor gode Fyllingen er. 3-0 til FIL er en selvfølge.

Brann 2 – Fyllingen
RJeg kom til Stadion sammen med en topptrent Kent Bergset som ifølge ham selv er lysten på comeback. Vi inntok tribunen sammen med ca 70 Fyllingen fans. I motsetning til tidligere oppgjør stilte Brann 2 med et lag fri for tannreguleringer. Fyllingen åpnet ballet med en nydelig scoring av Huseklepp. Etter dette gikk det bare en vei og det var Branns. 4 mål av reservene til Brann og to reduseringer av Birkeland var resultatet av en trist forestilling. Igjen produserte de gulblå altfor mange personlige feil. Børlids håpløse tilbakespill som resulterte i scoring må betegnes som en klassiker. Han skal ikke sutre alene. Kun to får godkjent av meg. Huseklepps friske spill på kantene og Birkelands to puttinger var det eneste som varmet en gammel skrot. Jeg savner tenning og glød blant guttene. Den fandenivoldske gnisten (som helt siden Rolf Barmen tok glidetaklinger under oppvarmingen på kunstgresset på slutten av 80 tallet) og har preget Fyllingen er nå totalt fraværende. La det være klart at Barmen var en god spiller, men det som gjorde ham god var ikke fintene eller skuddene. Han var veldig god på en ting og det var en fandenivoldsk innsats. Han hadde evnen til å aldri gi opp.
Offaen er også et eksempel på hvor viktig helhjertet innsats er. I sin storhetstid viste han en innsats og en djevelsk innstilling som fikk landets forsvarspillere til å skjelve av skrekk.
Ikke engang selveste Kaptein Sabeltann har fått så mange til å føle nærværet av mannen med hjåen som den gang Offaen herjet på de syv hav.
Uten denne egenskapen er han kanskje bare en middelmådig 2. divisjonsspiller som ikke engang er nevnt blant de 75 beste i fylket. Noe forøvrig jeg synes er blodig urettferdig